Utfordringen

En aller siste tanke fra meg: Selv om det er viktig at verdens fattige kommer ut av fattigdommen er det enda viktigere at vi gjør veien ut så bra som mulig. Vi må aldri glemme at det er mennesker vi jobber med. Heller ikke at de er enkeltmennesker, ikke tall i en statistikk.

Vær ikke redd for å hjelpe. Hvis ikke du gjør det, hvem skal gjøre det da? Tro at det nytter

 - jeg går god for det!

Bli med å gjøre livet i Ecuadors slum bedre for de fantastiske barna du har sett på bildene og familiene deres! 200 kroner i måneden gjør en stor forskjell. Tro meg, pengene dine har det bedre her enn i din lommebok! 

Send me

g en mail idag på post@erling.org!

En aller siste tanke fra meg: Selv om det er viktig at verdens fattige kommer ut av fattigdommen er det enda viktigere at vi gjør veien ut så bra som mulig. Vi må aldri glemme at det er mennesker vi jobber med. Heller ikke at de er enkeltmennesker, ikke tall i en statistikk. Vær ikke redd for å hjelpe. Hvis ikke du gjør det, hvem skal gjøre det da? Tro at det nytter - jeg går god for det!

 

Bli med å gjøre livet i Ecuadors slum bedre for de fantastiske barna du har sett på bildene og familiene deres! 200 kroner i måneden gjør en stor forskjell. Tro meg, pengene dine har det bedre her enn i din lommebok! 
Send meg en mail idag på post@erling.org!

Ringen er sluttet, boka lukket, takk for at du har fulgt med!

Avsluttende tanke – Fattigdommen

***********************

FATTIGDOMMEN / AVSLUTTENDE INNLEGG

————————

Med dette innholdet avslutter jeg denne Ecuador-bloggen min. Jeg ønsket å lage et avsluttende innlegg med en masse tanker jeg har gjort meg her nede. om dette landet og fattigdommen som fins her. Dette velger jeg å ikke gjøre likevel, av to grunner.

1. Sjansen er stor for at jeg kommer å snakke med nettopp deg om oppholdet, og sånne tanker gjør seg gjerne bedre i muntlig enn skriftlig form.

2. Denne andakten fra Vårt Land fungerer veldig bra som en oppsummering av hvordan jeg ser på fattigdommen som fins i dette landet:

XXXXXXXXXXXXX “VL-ANDAKT” XXXXXXXXXXXXX

Med dette takker jeg for meg. Takk for at du har fulgt med på bloggen min, takk til alle som har sendt mail til meg og har husket på meg i bønn. Det har vært så viktig og betydd så mye for meg at jeg ikke kan få takket nok!

PS Ønsker du å lese gamle artikler finner du dem ved å klikke på rullegardinmenyen oppe til høyre.

Med dette innlegget avslutter jeg denne Ecuador-bloggen min. Jeg ønsket å lage et avsluttende innlegg med en masse tanker jeg har gjort meg her nede. om dette landet og fattigdommen som fins her. Dette velger jeg å ikke gjøre likevel, av to grunner.

1. Sjansen er stor for at jeg kommer å snakke med nettopp deg om oppholdet, og sånne tanker gjør seg gjerne bedre i muntlig enn skriftlig form.

Lucas: baker, frivillig på en av Misjonsalliansens baner og alt i alt en veldig bra mann

2. Denne andakten fra Vårt Land fungerer veldig bra som en oppsummering av hvordan jeg ser på fattigdommen som fins i dette landet:

 

Fra fattig til rik

For en som følte seg nokså lommekjent på Madagaskar og Mangarano etter utallige lysbildeframvisninger i yngre år, var det fort gjort å slutte seg til at fattigdom nok ikke kunne være så ille. For visst ble fattigdommen understreket av den hjemvendte misjonær, men like mye gleden og samholdet blant menneskene på bildene. «De mangler alt, men smiler allikevel!» Som om mangler først og fremst fremkaller smil. Eller jeg ser bakover, til de gode, gamledager hvor vi ikke hadde alt vi har i dag, men hvor det viktigste allikevel var på plass.

Hadde jeg vært eldre ville jeg snakket om den gangen man fikk en appelsin til jul (og var fornøyd med det). Og hvor trangt og lite, men GODT man hadde det.

Nå er det studentdagene ungene mine får høre om; med nattjobbing og trangboddhet og sparing hver måned så vi kunne kjøpe nye Cherrox til ungene (på Fretex).

Og i min dyrkelse av egne minner, glemmer jeg at det å ha akkurat, faktisk ikke er å være fattig. Og det kan være helt greit å få appelsiner til jul, hvis alle andre får det også.

For fattigdom er å mangle noe på ordentlig. Mangler som river i kroppen og tørker bort smilet. Fattigdom handler om å ha ingen valg. Fattigdom er grått, smertelig og håpløst. Jesus ble fattig. Han kjente disse manglene på kroppen; alt ble tatt fra ham, vennene, troverdigheten, ja, hans verdighet. Til slutt tok de også hans liv. Guds egen sønn, ribbet for alt – så vi aldri skulle mangle noe.

2 Kor,8-9

Anne Grete Listrøm er prest i Tangen menighet i Drammen.  Andakten er hentet fra www.vl.no

 

Med dette takker jeg for meg. Takk for at du har fulgt med på bloggen min, takk til alle som har sendt mail til meg og har husket på meg i bønn. Det har vært så viktig og betydd så mye for meg at jeg ikke kan få takket nok!

PS Ønsker du å lese gamle artikler finner du dem ved å klikke på rullegardinmenyen oppe til høyre.

Avskjedsfest

Tiden har kommet for avskjed, og i den forbindelse var jeg så heldig å få ha en slags avskjedsfest med ti av de fantastiske volontørene som har jobbet her nede dette halvåret. På menyen stod det taco med alt av tilbehør tilberedt av volontørene (i alle fall jentene) på kjøkkenet i Eiriks leilighet/palass. Gode og mette stod flere klassiske leker på programmet,  for eksempel “Fri fantasi” –  fantasi med egenlagde ord. Dessuten ble det tid til hai-ha-leken (min egen tittel da jeg ikke vet hva den heter) og som seg hør og bør i Ecuador har enhver god fest (og enhver dårlig også for den slags skyld) dansing! Denne var det whiplash-dansen som stod på programmet, den lærte folk imponerende fort! Jeg fikk også leke julenisse, selv om sekken denne kvelden var erstattet med en plastikkpose, og fikk gi ut bilde-cd og kort til alle volontørene som fortjener en skikkelig hyllest. Det har vært et minneverdig opphold og en verdig, veldig koselig avskjedsfest!

En tur hjem fra jobb

Turen hjem fra jobb er bare helt fantastisk. Barna er fornøyde og slitne etter å spilt masse fotball og lekt masse. Sola er svakere, temperaturen 35 grader og en sval bris lufter godt. Støvet virvles opp når vi går. Bussen, en gammel sliter med harde plaststoler og mindre beinplass enn Norwegian tar meg med til tryggere områder.

Nede på California, et handelsområde, må jeg bytte buss. Da er det fast rutine å besøke “yuca-mannen”. Han kan telle til ti på kinesisk og lager deilige, varme og salte yuca-brød av et slags potet-mel (yuca ligner på potet). De lages på stedet i en gammel bakerovn.

Videre går jeg forbi et bakeri hvor det ikke finnes et eneste grovt korn, men desto mer sukker. Og kaker i de hesligste farger!

Dessuten har de en ganske heslig klovn der også. Han ser kanskje litt hyggelig ut, men jeg syns han er skummel. “Har dere ikke klovner i Norge?” spurte han da jeg ba om å få ta et bilde. “Jo, men ikke sånne som deg” svarte jeg som ærlig var.

Deretter fører bussmetroen meg nesten hjem, og siste stykket av veien går gjennom boligstrøket Los Ceibos. Dette strøket er ikke “lukket” som mange andre boligområder i byen, og derfor er det mange vakter som passer på hus og biler. Jeg er på hils med flere da de er der hver dag, men en vakt har utmerka seg som spesielt hyggelig. Han jobber 16 timer hver eneste dag, fra tidlig ettermiddag til tidlig morgen. På tross av en drøy arbeidstid er han like hyggelig og overstrømmende hver gang jeg kommer forbi, utrolig hyggelig å ha sånne folk på veien fra jobb!

Turen er over, og Casa ønsker oss velkommen atter en gang.

Turen hjem fra jobb er bare helt fantastisk. Barna er fornøyde og slitne etter å spilt masse fotball og lekt masse. Sola er svakere, temperaturen 35 grader og en sval bris lufter godt. Støvet virvles opp når vi går. Bussen, en gammel sliter med harde plaststoler og mindre beinplass enn Norwegian tar meg med til tryggere områder.

Nede på California, et handelsområde, må jeg bytte buss. Da er det fast rutine å besøke “yuca-mannen”. Han kan telle til ti på kinesisk og lager deilige, varme og salte yuca-brød av et slags potet-mel (yuca ligner på potet). De lages på stedet i en gammel bakerovn.

Videre går jeg forbi et bakeri hvor det ikke finnes et eneste grovt korn, men desto mer sukker. Og kaker i de hesligste farger!

Dessuten har de en ganske heslig klovn der også. Han ser kanskje litt hyggelig ut, men jeg syns han er skummel. “Har dere ikke klovner i Norge?” spurte han da jeg ba om å få ta et bilde. “Jo, men ikke sånne som deg” svarte jeg som ærlig var.

Deretter fører bussmetroen meg nesten hjem, og siste stykket av veien går gjennom boligstrøket Los Ceibos. Dette strøket er ikke “lukket” som mange andre boligområder i byen, og derfor er det mange vakter som passer på hus og biler. Jeg er på hils med flere da de er der hver dag, men en vakt har utmerka seg som spesielt hyggelig. Han jobber 16 timer hver eneste dag, fra tidlig ettermiddag til tidlig morgen. På tross av en drøy arbeidstid er han like hyggelig og overstrømmende hver gang jeg kommer forbi, utrolig hyggelig å ha sånne folk på veien fra jobb!

Turen er over, og Casa ønsker oss velkommen atter en gang.Turen hjem fra jobb er bare helt fantastisk. Barna er fornøyde og slitne etter å spilt masse fotball og lekt masse. Sola er svakere, temperaturen 35 grader og en sval bris lufter godt. Støvet virvles opp når vi går. Bussen, en gammel sliter med harde plaststoler og mindre beinplass enn Norwegian tar meg med til tryggere områder.

Nede på California, et handelsområde, må jeg bytte buss. Da er det fast rutine å besøke “yuca-mannen”. Han kan telle til ti på kinesisk og lager deilige, varme og salte yuca-brød av et slags potet-mel (yuca ligner på potet). De lages på stedet i en gammel bakerovn.

Videre går jeg forbi et bakeri hvor det ikke finnes et eneste grovt korn, men desto mer sukker. Og kaker i de hesligste farger!

Dessuten har de en ganske heslig klovn der også. Han ser kanskje litt hyggelig ut, men jeg syns han er skummel. “Har dere ikke klovner i Norge?” spurte han da jeg ba om å få ta et bilde. “Jo, men ikke sånne som deg” svarte jeg som ærlig var.

Deretter fører bussmetroen meg nesten hjem, og siste stykket av veien går gjennom boligstrøket Los Ceibos. Dette strøket er ikke “lukket” som mange andre boligområder i byen, og derfor er det mange vakter som passer på hus og biler. Jeg er på hils med flere da de er der hver dag, men en vakt har utmerka seg som spesielt hyggelig. Han jobber 16 timer hver eneste dag, fra tidlig ettermiddag til tidlig morgen. På tross av en drøy arbeidstid er han like hyggelig og overstrømmende hver gang jeg kommer forbi, utrolig hyggelig å ha sånne folk på veien fra jobb!

Turen er over, og Casa ønsker oss velkommen atter en gang.

Bilder fra jobb

Her er noen bilder som er tatt i løpet av mine dager som fotballvolontør. Herlige barn og herlig jobb, eller hva?

1

2

3

4

5

6

7

8